Emerging Church

Den verdenen som ligger foran oss, er radikalt annerledes enn den verdenen som ligger bak oss. Den krever andre verktøy, andre tankemåter, nye måter å være kirke på, både hva gjelder organisering og innhold.

Vi er mange som kjenner at vi lever i en overgangstid akkurat nå. Vi er i ferd med å legge noe gammelt bak oss, men vi vet enda ikke hva det nye er.

Dette kan være frustrerende, men vi må bare leve i det – uten for rask å trekke konklusjoner.

I USA er historien om Meriwether Lewis og William Clarks ekspedisjon en historie de aller fleste kjenner til. Den foregikk fra 14. mai 1804 til 23. september 1806 på ordre fra president Jefferson. Målet med ekspedisjonen var å undersøke og få bekreftet to ting som alle trodde: (1) At det eksisterte en vannvei fra Missourielven til Stillehavet og at det derfor ville være mulig å krysse det nordamerikanske kontinentet med båt. (2) At geografien i vest var den samme som den i øst og at vannveien fantes. Det å finne og gjøre krav på den, ville gi amerikanerne kontroll over det store kontinentet.

Da Lewis og Clark var kommet så langt vest som ingen oppdagelsesreisende hadde vært før dem og funnet kilden til Missourielven, var det imidlertid en stor overraskelse som ventet dem. De forventet å finne en elv som langsomt og stille ville føre dem til vestkysten. Det de i stedet møtte var de mektige Rocky Mountains. Så langt de kunne se var det fjell, med den ene toppen høyere enn den andre. Det de oppdaget var at de såkalte ekspertene i 300 år hadde tatt feil: Det fantes ikke noen vannvei til vestkysten og geografien i vest var totalt annerledes enn den i øst.

Lewis og Clarks ekspedisjon kunne – fordi den bygde på gale premisser og forventninger - endt opp som en mislykket ekspedisjon. Det gjorde den ikke. De to lederne klarte nemlig å omdefinere oppdraget: Etter at de oppdaget at det ikke fantes noen vannvei mellom øst og vest ble ekspedisjonens mål å kartlegge det ukjente området i vest. Å «oppdage» og «utforske» ble de nye stikkordene. Det lyktes den med. Derfor har denne ekspedisjonen blitt stående som en av de store bragdene i USAs historie, en heltehistorie som på avgjørende måter formet den unge nasjonen.

Denne historien er et godt bilde for kirken i vår tid: Den verdenen som ligger foran oss, er radikalt annerledes enn den verdenen som ligger bak oss. Den krever andre verktøy, andre tankemåter, nye måter å være kirke på, både hva gjelder organisering og innhold.

Vi er mange som kjenner at vi lever i en overgangstid akkurat nå. Vi er i ferd med å legge noe gammelt bak oss, men vi vet enda ikke hva det nye er.

Dette kan være frustrerende, men vi må bare leve i det – uten for rask å trekke konklusjoner.

Det store bildet er dette: I hele den vestlige verden mister kirkene posisjon i samfunnet. Eksempler på dette er synkende medlemstall, reduserte inntekter, lavere gudstjenestedeltakelse, mindre oppslutning om kirkelige dogmer, færre vitale menigheter og problemer med rekruttering til kirkelig tjeneste. I Metodistkirken har det vært en jevnlig nedgang i medlemstallet de siste tiårene, og kirken sliter med både økonomi og rekruttering til tjeneste

Derfor er det store spørsmålet: Hvordan være kirke på en sann og troverdig måte? Er det mulig?

Det er noe som vokser fram, som kommer til syne, dukker opp; forsøk på å utforske nye måter å være kirke på i en ny virkelighet. Det finnes mange eksempler og det de har til felles er en åpenhet for å benytte seg av og ta del i den sekulære kulturen og nye holdninger i tilnærmingen til teologiske spørsmål.

Emerging Church er en samlebetegnelse på strømninger som oppsto innenfor kristne kirker i USA og Storbritannia mot slutten av det 20. århundre. Retningen har siden gjort seg gjeldende i en rekke kirkemiljøer i vestlige land, i hovedsak i Europa, Nord-Amerika, Australia og New Zealand.

Disse strømningene er svært ulike i sine uttrykk, og bevegelsen er preget av et stort mangfold uten felles organisering. Begreper som brukes er blant andre: «Nye måter å være kirke på», «Den framvoksende kirke», «Ferske uttrykk for kirke» (Fresh Expressions), «Framtidens kirke» og «Den kommende kirke».

Begrepet Emerging Church brukes som regel i kontrast til den nedarvede, etablerte, institusjonelle kirken, og felles for de ulike strømningene er ønsket om å nytolke kristen tro i lys av det kulturelle paradigmeskiftet fra modernisme til postmodernisme. Merkelapper av typen "konservativ" og "liberal" blir oppfattet som "modernistiske", og blir i liten grad brukt. I stedet kalles bevegelsen en samtale for å fokusere på bredden av synspunkter og viljen til dialog.

Ove Conrad Hanssen (tidligere førsteamanuensis i praktisk teologi og Det nye testamentet ved Misjonshøgskolen i Stavanger) skriver: «Det dreier seg om en voksende gruppe mennesker, ikke bare helt unge, men i alle aldre, som ser med stor bekymring på det voksende gap mellom de tradisjonelle kirker og kulturen og samfunnet rundt oss. Mange føler seg hjemløse i de etablerte kirkesamfunnene og har mistet troen på at disse, med sin nåværende framtreden, har noen mulighet til å nå menneskene i vår samtid. Når mange av disse finner å ville forlate de etablerte kirkene vil de si at de gjør det for evangeliets skyld. De gjør det for å skape nye muligheter for å leve ut en misjonal livsstil, for å bygge nye typer av menigheter som kan nå ut til menneskene der disse er, i ulike subkulturer i samfunnet rundt oss» (Kirke i en ny tid? Utfordringer fra «emerging churches» og «fresh expressions of church», Oslo: Luther Forlag, 2007).

Emerging Church er altså noe som vokser fram, som kommer til syne i mange ulike sammenhenger, og en fellesnevner er forsøket på å utforske nye måter å være kirke på. Bevegelsen preges av en åpenhet for å benytte seg av og ta del i den sekulære kulturen og av nye holdninger i tilnærmingen til teologiske spørsmål. Slik rører Emerging Church ved det store spørsmålet: Hvordan er det mulig å være kirke på en sann og troverdig måte i dagens verden?

Jesus

Emerging Church-bevegelsen preges av en sterk identifikasjon med Jesu liv og hva han faktisk gjorde mens han levde som et menneske. Hva var det han gjorde? Han viste gjestfrihet, han tok mennesker på alvor, han var opptatt av å skape mening og håp, han la vekt på relasjoner og han protesterte mot urettferdighet.

Sånn sett kan det nok sies at Emerging Church er mer dennesidig orientert, i motsetning til mye tradisjonell forkynnelse, som har lagt stor – og kanskje ensidig - vekt på at Jesus døde for våre synder slik at vi kommer til himmelen når vi dør. Slik har evangeliet blitt et evangelium om hva som skjer når vi dør. Emerging Church ønsker en sterkere betoning av at evangeliet er gode nyheter for livet her og nå. Når man tar imot Jesus som frelser og herre, blir man hans disippel og det får følger for alle sider ved livet.

Mange vil nok hevde at det å være kristen handler vel så mye om hva du gjør – og ikke bare hva du tror. Jesus kom ikke for å innføre et teologisk system der man måtte tro og forstå alt på den riktige måten, men han kom for å vise oss mennesker hvordan vi kan leve. «På fruktene (ikke teologien) skal dere kjenne dem» (Matt 7:16), henvises det ofte til.

Dette leder til en åpenhet for nye tilnærminger til teologiske og etiske spørsmål, der man lettere kan si at man er underveis i en samtale. Man kan stille seg mer undrende og usikker i holdningen til spørsmål som for eksempel homofili, helvete og de tradisjonelle dogmene, ikke nødvendigvis fordi de er feil, men fordi fokuset blir feil. De gamle sannhetene fungerer ikke på samme måte lenger. Folks forhold til dogmene er annerledes, og det er ikke nødvendigvis sånn at det finnes entydige svar med to streker under. Dessuten er dogmene alltid historisk betingede uttrykk for hvordan man forstod ting i en viss tid. I dag forklarer imidlertid ikke dogmene alltid virkeligheten for oss på en relevant måte. Derfor må vi formulere på nytt, ut fra våre erfaringer og opplevelser. Teologi er ikke vitenskap. Ting går ikke alltid opp. I dette ligger det selvsagt også et annet syn på autoritet og autoriteter, som er så typisk for postmodernismen.

Noen vil kanskje innvende: Hva skjer da med etikken, hvordan begrunner vi rett og galt? Til det må vi svare: Fravær av dogmer er ikke det samme som mangel på etikk. Mange er opptatt av å leve helt og sant som mennesker, men henter inspirasjon og veiledning til det fra mange hold – ikke minst fra Jesu måte å leve på.

For mange er ikke spørsmålet om kristendommen er sann eller ikke, men er mer opptatt av: Vil jeg kjenne meg hjemme i kristendommen eller ikke, er kirken et fellesskap som tar imot meg, gjør troen meg til et bedre menneske?

Guds rike

Emerging Church snakker mye om Guds rike. Evangeliet handler ikke om å komme seg bort fra denne verden, men om å bringe himmelen til denne verden. På spørsmålet om hvorfor kirken er til, er vårt svar i vår misjonserklæring: «Å gjøre mennesker til disipler av Jesus Kristus slik at verden forvandles». Denne formuleringen rører ved et viktig skille i beskrivelsen av kirkens oppdrag, nemlig at det ikke er Guds kirke som har en misjon i verden, men at det er misjonens Gud som har en kirke i verden, og at vi som kirke kalles til å ta del i og være medarbeidere i den misjonen Gud allerede er i gang med. Som kirke er vi kalt til å ta del i Guds drøm for mennesket og denne verden. Vi er kalt til å ta del i Guds lidenskap for en annen verden.

Derfor er det et typisk trekk ved mange av disse kirkene at de spør seg: Hva kan vi gjøre for å fremme Guds rike i vårt nærmiljø? Finnes det noe i menigheten som bidrar til at samfunnet rundt blir et bedre lokalsamfunn? Hva ville blitt savnet av folk i nærmiljøet dersom menigheten ikke fantes? Hvordan vurderer vi kirkens aktiviteter i lys av det vi tror kirken er til for, å skape disipler slik at verden forvandles? Det viktigste bidraget en kirke kan gi i sitt lokalsamfunn er å gjøre godt, i og utenfor kirken.

Det kan med stor rett hevdes at Metodistkirken er skapt for misjon. Vi startet ikke som en kirke. Vi startet som en bevegelse av mennesker som ville respondere på behov de så i samfunnet. Derfor har vi historisk vært preget av en stor grad av pragmatisme i hva vi gjør som kirke. En av metodismens styrker har vært dens evne til å respondere relevant på aktuelle samfunnsutfordringer.

Litt provoserende kan vi kanskje spørre: Hva er vitsen med religion hvis den ikke bidrar til å gjøre verden bedre?

Utradisjonelle former

Jeg er takknemlig for initiativet vi er med på sammen med andre kirker i Norge i regi av Norges Kristne Råd, «Kirke på nye måter». Inspirasjonen bak dette initiativet kommer fra det engelske konseptet «Fresh Expressions» der blant andre Metodistkirken i mange år har arbeidet for å etablere nye typer trosfellesskap. Som et resultat av dette har det vokst fram mange nye typer trosfellesskap som har til hensikt å være kirke for, sammen med og midt blant mennesker på måter som oppleves relevante for mennesker som ikke har noen bakgrunn i en kirke. Det finnes i dag et nærmest uendelig antall ulike fellesskap, som nettverkskirker, søkerkirker, kafékirker, klosterpregede kirkefellesskap, surferkirker, ungdomsmenigheter og barnemenigheter, for å nevne noen.

Emerging Church bidrar også til å snu fokuset fra dårlig oppslutning om gudstjenesten og til det andre positive som skjer utenom gudstjenestene. Derfor vokser det fram på mange steder mange nye måter å være kirke på - som ikke alltid finner sted i kirken og som ikke alltid inkluderer gudstjenestefeiring - men som legger vekt på å bygge mindre fellesskap og som er drevet av en vilje til å se hva Gud gjør i lokalsamfunnet og bygge opp under dette.

Når man våger å ta disse skrittene, opplever mange at de ikke bare bringer Jesus til lokalsamfunnet, men at de også møter Jesus i lokalsamfunnet.

Dessuten er gudstjenestefeiringen fascinerende, ikke minst kombinasjonen av uformelle møteplasser som en reaksjon mot de tradisjonelle møtesalene, med kirkebenker, alter og prekestol og innslag som gir en sakral stemning i form av tente lys, alter, kors, bønnestasjoner og liknende. Gudstjenestene gir rom for spontanitet, stillhet, meditasjon og bønn. Man benytter ofte ikke kirkebenker, men sitter i en ring. Prestens rolle er mindre en autoritet og mer et vitne som deler fra sitt eget liv.

Jeg synes det er vel verdt å lytte til Emerging Church. Bevegelsen er opptatt av hvordan vi skal formidle det vi alltid har formidlet; fellesskap, omsorg, mening med livet, sunn åndelighet og håp. Og den gjør det i mye større grad på samtidskulturens premisser. Det er spennende!

Poenget med å være menneske er å finne sin plass

Den svenske pinsepastoren Tomas Sjödin har skrevet en bok som heter «Den som finner sin plass tar ingen annens». I boka har han et hovedpoeng: Poenget med å være menneske er å finne sin plass.

Menigheten «Smyrna» der Sjödin er pastor, har et omfattende diakonalt arbeid. Mange, fra langt utenfor menighetens rekker, tar del i dette. En gang fikk de en henvendelse fra en dame, en nyankommet flyktning til Sverige, som tilbød sin hjelp. Det endte med at hun hjalp til med matutdeling. Etter å ha vært der et par ganger kom hun en dag til Sjödin og spurte om det var et sted hun kunne varme lunsjen sin. Han innbød henne til å spise med de ansatte og lot henne bruke mikrobølgeovnen. Mot slutten av det første måltidet sammen med de andre, sa hun: «Kanskje dette kan bli sammenhengen min?»

Jeg tror det er en ny lengsel hos mange mennesker: Vi vil brukt (ikke misbrukt). Vi vil bidra til å gjøre livet bedre for oss selv og andre. Vi ser det blant annet på de mange pensjonistene – en del før oppnådd formell pensjonsalder – som stiller seg til rådighet for frivillig arbeid. De vil bruke dagene på noe som er meningsfullt, noe som gjør dem til del av noe større. Noen av dem snakker om dette som om det er et kall fra Gud, andre sier det samme, men uten det religiøse språket.

I stedet for at Smyrna, når det kommer slike mennesker, finner fram menighetens organisasjonskart og forsøker å finne ut hvor det trengs folk, setter de seg ned med hver enkelt til noe de kaller «blomstresamtaler» som består av tre spørsmål: Hva vil du? Hva har du å gi? Hvordan vil du gjøre det? Eller for å si det med litt andre ord: Lidenskap, gaver, stil.

Dette er å snu ting på hodet i forhold til mye kirkelig arbeid: Slik vi vanligvis gjør det, tar vi utgangspunkt i menighetens organisasjonskart. Det finnes eksisterende aktiviteter, ofte med en lang historie. De ledes av ansatte og er avhengig av at frivillige stiller opp og tar ansvar. «Å stille opp» og «å ta ansvar» blir da også kjerneordene vi bruker for å engasjere folk. Smyrnas «metode» snur dette på hodet: De anerkjenner mangfoldet og spør: Hva drømmer du om, hva er din lidenskap, hvor kan du gjøre en forskjell, hvordan kan du realisere det å leve i livgivende relasjoner til deg selv, andre og Gud?

Det er mye vi ikke må, men det er mange ting vi kan gjøre! La oss begynne med å kutte ut det som ikke fungerer og heller gjøre mer av det som fungerer. Det vil gi kraft.

Min drøm for Metodistkirken om 20 år handler om mer mangfold og flere uttrykk for kirke: Jeg tror vi fortsatt vil ha mange tradisjonelle menigheter, men i tillegg håper jeg vi har flere diakonale sentere, oppholdssteder for ungdom, kafékirker, lavterskeltilbud som også gir anledning til samtaler om liv og tro, for å møte eksistensielle behov, for å nevne noen eksempler. Her er det bare fantasien som setter grenser for hva vi kan gjøre, selv om det i praksis nok også er slik at en statisk forståelse av hva kirke er, også setter begrensinger for hva vi tenker er mulig.

Kirken har en oppgave i å være relevant i sin samtid. Det handler ikke om å tilpasse budskapet til den rådende tidsånden, men om å tilpasse måten å kommunisere og samhandle på slik at vi kan være tro mot budskapet vi er kalt til å formidle.

Framtiden er ukjent. Vi må oppgi formodninger og gjettinger og lære underveis. Vi må erkjenne at det som førte oss hit vil ikke føre oss videre. Vi må lytte og lære av de som kjenner konteksten. Vi må eksperimentere og ikke være redde for å feile.